Tremor

En tremor er ukontrollert skjelving og risting av én eller flere kroppsdeler. Dette skyldes vanligvis et problem i hjernen eller nervesystemet og kan forekomme ved ulike tilstander.

Tremor forekommer oftest i hendene, men kan også oppstå i andre deler av kroppen, som hodet, stemmebåndene eller bena. Tremorer varierer i alvorlighetsgrad, fra små skjelvinger til mer uttalt risting.

Årsaker til tremor

Det finnes ulike årsaker til at tremor oppstår:

• Ukjent årsak. Den essensielle tremoren er den vanligste formen og kan oppstå i alle aldre. Den eksakte årsaken er ukjent. Ofte foreligger arvelig disposisjon, og den forekommer derfor også hos familiemedlemmer.
• Parkinsons sykdom. Et viktig kjennetegn ved Parkinsons sykdom er en skjelvende hånd. Årsaken er mangel på signalstoffet dopamin i hjernen.
• Hjerne- (cerebellar) skade. Denne tremoren oppstår ved skade i cerebellum (lillehjernen) som følge av et hjerneslag, svulst eller annen nevrologisk tilstand.
• Andre sykdommer. For eksempel diabetes, multippel sklerose (MS) eller en metabolsk sykdom.
• Forgiftning. Noen giftige stoffer gir tremor når de inntas.
• Psykisk årsak. Noen tremorer oppstår på grunn av psykologiske faktorer, som stress eller angst.
• Alkohol eller medisiner. Overdrevent alkoholinntak eller visse legemidler kan forårsake tremor.

Ulike typer tremor

I tillegg til ulike årsaker kan man skille mellom forskjellige typer tremor. De vanligste typene er:

• Hviletremor. Denne oppstår når kroppsdelen er i ro og forsvinner ved bevegelse. Den forekommer ofte ved Parkinsons sykdom og påvirker vanligvis hender, armer, ben eller hake.
• Aksjonstremor. Denne oppstår ved målrettede bevegelser, som å skrive, spise eller drikke. Den sees ofte sammen med en essensiell tremor og påvirker vanligvis hender, armer, hode eller stemmebånd.
• Holdningstremor. Å innta eller holde en bestemt stilling, som å strekke ut armene, ledsages av skjelving. Holdningstremor forekommer ofte i kombinasjon med essensiell tremor og påvirker vanligvis hender, armer eller hode. Tremoren forsvinner som regel når kroppsdelen er i ro.
• Intensjonstremor. Denne tremoren oppstår når man nærmer seg et mål, som å berøre et objekt. Den blir verre jo nærmere målet man kommer. Den forekommer ofte ved MS og påvirker vanligvis hender, armer eller ben.
• Flapping-tremor. Ved en flapping-tremor begynner hender og armer å 'flappe' når de strekkes ut. Denne tremoren er et resultat av hjerneskade, en metabolsk sykdom, eller når lever eller nyrer svikter.
• Ortostatisk tremor. Ved denne tremoren er det vanskelig å stå stødig. Utenfra er dette ikke eller knapt synlig. Årsaken er ukjent.

Hvordan påvirker en tremor hverdagen?

Konsekvensene av en tremor i hverdagen varierer sterkt fra person til person. Dette avhenger blant annet av hvor alvorlig tremoren er, når den oppstår, og hvilke aktiviteter, jobb og hobbyer man har i dagliglivet.

En tremor kan gi vansker med aktiviteter som å gå, sykle, spise, dusje, pussing av tenner, databruk, matlaging og sosiale interaksjoner. Personer med en (alvorlig) tremor kan også føle seg isolert og nedstemt på grunn av skam eller manglende evne til å utføre aktiviteter.

Behandling av tremor

Behandlingen avhenger av typen tremor, alvorlighetsgraden og den underliggende årsaken. I samråd med fastlege eller nevrolog velges den mest egnede behandlingen. Eksempler er:

• Medikamenter. For noen typer tremor finnes det legemidler som reduserer plagene. Avhengig av diagnosen er dette for eksempel betablokkere, dopaminøkende legemidler, beroligende midler eller botoxinjeksjoner.
• Dyp hjernestimulering. Dette er en operasjon der elektroder plasseres i hjernen for å kontrollere tremoren. Metoden brukes ofte ved Parkinsons sykdom.
• Fysioterapi. Hjelper med å forbedre muskelstyrke, koordinasjon og balanse.
• Ergoterapi. Hjelper med å tilpasse omgivelsene og bruke hjelpemidler for daglig funksjon.
• God egenomsorg. Bedre stressmestring, tilstrekkelig søvn, å begrense alkohol og koffein, røykeslutt og avspenningsteknikker kan bidra til å redusere tremor. Også her kan hjelp fra en fagperson, som en psykolog, være nødvendig.