Lymfødem Væskeansamling på grunn av redusert funksjon av lymfesystemet

Lymfødem er en tilstand hvor en unormalt stor mengde væske og proteiner samler seg opp i en kroppsdel. Det er en ubalanse mellom tilførsel og drenering av denne væsken.

Lymfødem kan oppstå på grunn av en medfødt feil eller som følge av sykdom, kirurgi eller bruk av medisiner. Begge formene kan føre til alvorlige fysiske plager.

Lymfekar og lymfebaner finnes spredt over hele kroppen. Disse ender i lymfeknuter. Grupper av slike lymfeknuter finnes i lysken, armhulen, halsen og buken.

Lymfesystemets oppgave er å transportere og rense lymfevæsken før den returneres til blodomløpet. Lymfesystemet hjelper kroppen med å fjerne væske og avfallsstoffer og bekjempe infeksjoner. Når dette systemet ikke fungerer som det skal, oppstår væskeopphopning, altså lymfødem.

Lymfødem deles inn i to typer: medfødt og ervervet lymfødem. Ved medfødt lymfødem er det en feil i lymfeårene som står for tilførsel og drenering av lymfevæske.

Det kan være at det finnes for få lymfekar, eller at de er for trange eller for vide. Også feilfunksjon av lymfeknuter gir problemer. Ved alvorlige feil kan symptomer oppstå allerede fra fødselen. Da sitter plagene som regel i (begge) føtter og ben.

Lymfødemet kan også spre seg til andre kroppsdeler som armer og ansikt. I mildere tilfeller oppstår symptomer ofte mellom 18–35 års alder og forekommer som oftest på én side. Kvinner har fire ganger høyere risiko for å utvikle lymfødem, blant annet på grunn av hormonelle endringer, menstruasjonssyklus og graviditet(er).

Ervervet lymfødem kan oppstå etter for eksempel operasjon, stråling, infeksjon, bruk av medisiner eller som følge av skade som skader lymfekar eller -knuter.

Lymfødem sees relativt ofte hos personer som har blitt behandlet for kreft. I slike tilfeller kan det være nødvendig å fjerne eller bestråle lymfeknuter, noe som skader lymfesystemet og svekker funksjonen. Svulster kan også legge press på lymfekar.

De fleste former for lymfødem er ikke arvelige, spesielt ikke den ervervede varianten. Det kan likevel forekomme familiær disposisjon.

For å finne ut om det dreier seg om lymfødem, vil legen stille en del spørsmål om symptomene. Det er viktig å avdekke om vedkommende har gjennomgått operasjon eller skade, eller har en sykdom som kan forklare hevelsen.

Ved medfødt lymfødem spørres det også om flere i familien har lignende plager. Det vil i tillegg gjøres en klinisk undersøkelse.

Hevelse er det mest uttalte symptomet ved lymfødem. Hevelsen deles inn i inndrivbar og ikke-inndrivbar ødem. Dette kan undersøkes med Godets tegn. Når man trykker med en finger i hevelsen, kan det bli igjen en grop en kort stund – dette er pitting ødem.

Når hevelsen er hard og ikke lar seg trykke inn, kalles det non-pitting ødem. Hvis lymfødemet har vært til stede lenge, blir vevet hardere og mindre elastisk. Godets tegn kan derfor brukes for å si noe om hvilket stadium lymfødemet befinner seg i.

Et annet tegn er Stemmers tegn. Her ser man etter forandringer i huden mellom andre og tredje tå eller finger. Hvis huden på dette stedet ikke kan løftes, er det en indikasjon på lymfødem.

I sjeldne tilfeller gjennomføres tilleggsundersøkelse kalt lymfescintigrafi. Dette kartlegger drenasjen av lymfevæske og viser eventuelle blokkeringer.

En spesielt utdannet fysioterapeut, ødemterapeuten, spiller en viktig rolle i behandlingen av lymfødem. Behandlingen deles opp i to faser: avlastningsfasen og vedlikeholdsfasen.

Avlastningsfasen

Formålet med denne fasen er raskest mulig å redusere lymfødemet. Dette gjøres blant annet ved lymfedrenasje, hvor ødemterapeuten bruker spesifikke massasje-teknikker. Ødemterapeuten kan også benytte spesiell elastisk tape for å stimulere drenering av lymfevæske.

Fysisk aktivitet er også en god måte å pumpe bort væsken ved hjelp av muskelarbeid. Det kan i tillegg være nødvendig å bruke bandasjer eller kompresjonsstrømper for å forhindre at hevelsen kommer raskt tilbake.

Vedlikeholdsfase

Når det ikke skjer ytterligere forbedring, går man over til vedlikeholdsfasen. Målet er å holde symptomene under kontroll. Behandlingen er i prinsippet den samme som i avlastningsfasen, men behandlingsfrekvensen reduseres. Lymfødem er en kronisk sykdom som derfor krever livslang behandling.

I noen tilfeller er ikke ovennevnte behandling tilstrekkelig, og kirurgi blir nødvendig. Da fjernes væske, bindevev og fettvev. Også etter operasjon er behandling hos ødemterapeut nødvendig.

Damstra, R.J. (2014) Richtlijn lymfoedeem. Multidisciplinaire evidence-based richtlijn Utrecht: Nederlandse Vereniging voor Dermatologie en Venereologie.