Dupuytrens kontraktur Dupuytrens kontraktur / Morbus Dupuytren / palmar fibromatose / kuskehånd

Dupuytrens sykdom, også kalt Dupuytrens kontraktur, kjennetegnes ved dannelse av hardt bindevev i håndflaten og fingrene. På sikt kan dette føre til at fingrene ikke lenger kan strekkes helt ut.

Ved Dupuytrens sykdom dannes det bindevevsforhardninger i palmaraponevrosen. Dette er det flate, hvite bindevevslaget i håndflaten rundt bøyesenene som går til fingrene. Forhardningene eller kulene kalles noduli.

Etter hvert som disse forhardningene øker, dannes en bindevevsstreng som med tiden trekker seg sammen. Dette gjør at fingeren dras inn i en bøyd stilling og det blir umulig å strekke den ut igjen. Det utvikles en såkalt fleksjonskontraktur.

Noduli oppstår mellom hud og sener. Selve senene er ikke involvert i sykdomsprosessen.

Ringefinger og lillefinger rammes oftest, men også andre fingre kan få symptomer. Plagene opptrer ofte i begge hender.

Plagene utvikler seg gradvis. Det begynner med lett forhardning i håndflaten og fingrene som utvikler seg til noduli. Disse kan i løpet av måneder til år bli til harde bindevevsstrenger under huden som tvinger fingrene i en bøyd stilling.

Årsaken til Dupuytrens sykdom er ukjent. Betennelse, traumer og genetiske faktorer ser ut til å spille en rolle. Spesielt genetisk disposisjon er en tydelig faktor i enkelte familier. I omtrent 12 % av tilfellene er det en familiær forhistorie.

Tilstanden forekommer hyppigere hos personer med diabetes mellitus (sukkersyke). I tillegg har blant annet alkoholikere, røykere, pasienter med høyt kolesterol og pasienter med leversykdom økt risiko for å utvikle Dupuytrens sykdom. Også HIV-pasienter og personer som bruker antiepileptika har økt risiko.

Det er også bemerkelsesverdig at tilstanden nesten utelukkende rammer personer med lys hud. Menn rammes oftere enn kvinner. Plagene oppstår hovedsakelig hos personer over 30 år.

Diagnosen Dupuytren stilles vanligvis enkelt basert på samtale og klinisk undersøkelse. En grov måte å vurdere alvorlighetsgraden på er:

• Grad 1: En fortykning eller bindevevsstreng i håndflaten og/eller fingeren.
• Grad 2: Som grad 1, men med lett nedsatt fingerstrekning.
• Grad 3: Avansert stadium, fingerens evne til å strekkes ut er sterkt redusert.

For å få en mer nøyaktig vurdering av sykdommens stadium, måles fingerens bøyestilling.

Siden årsaken er ukjent, retter behandlingen seg mot symptomlindring.

Fysioterapi

Fysioterapeutisk behandling har ofte bestått i å tøye de sammentrukne strengene. Dette må gjøres kontrollert for å unngå ekstra arrdannelse som følge av mikrotraumer.

Nyere forskning viser imidlertid at tøying av bøyde fingre er uheldig og kan forverre problemet. Behandlingen begrenser seg derfor til å fremme sykdomsforståelse og gi råd for å unngå vevstøyning.

Bruk av en skinne som strekker fingrene har sjelden noen positiv effekt. Gitt dette brukes det kun i spesifikke tilfeller. Etter en operasjon er en strekkeskinne derimot nyttig, da bindevevsstrengene er fjernet.

Injeksjoner

Ved injeksjon forsøker man å "mykne" vevet. Deretter rykkes bindevevsstrengen løs.

Percutan fasciotomi

Legen stikker en nål gjennom huden og inn i bindevevsstrengen. Strengen kuttes deretter. Dette gjøres under lokalbedøvelse og gir minimal arrdannelse.

Operasjon

Ved hjelp av kirurgi kuttes eller fjernes det berørte vevet. Inngrepet kan i stor grad fjerne smerte og plager. Fingerens krumning kan da korrigeres. Målet med behandlingen er å gjenvinne eller bevare en funksjonell hånd.

For alle behandlingsformer er det dessverre slik at plagene i mange tilfeller kommer tilbake over tid. Dupuytrens sykdom kan ikke helbredes.

Nederlandse Vereniging voor Plastische Chirurgie (2012) Richtlijn. Ziekte van Dupuytren NVPC.
Nugteren, K. van & Winkel, D. (2010) Onderzoek en behandeling van middenhand en vingers Houten: Bohn Stafleu van Loghum.
Lohman, A.H.M. (2004) Vorm en beweging. Leerboek van het bewegingsapparaat van de mens Houten: Bohn Stafleu van Loghum.
Verhaar, J.A.N. & Linden, A.J. van der (2005) Orthopedie Houten: Bohn Stafleu van Loghum.
Dingemans, A.J., Sonneveld, G.J., Rappard, J.H.A. van & Borghouts, J.M.H.M. (1990) De ziekte van Dupuytren Ned Tijdschr Geneeskd. 1990;134:2330-4.