Droppfot Parese/paralyse av fotløfterne

En droppfot er en tilstand der foten ikke lenger kan settes kontrollert ned i bakken ved gange. Foten faller ned etter at hælen treffer bakken. Eller man klarer ikke å løfte foten i det hele tatt, og den 'sleper' bortover bakken. Kontrolltapet skyldes at musklene i leggen er svekket eller helt ute av funksjon grunnet et nerveproblem.

Droppfot kalles også parese eller paralyse av fotløfterne.

Ved droppfot er det bortfall av musklene som løfter foten, de såkalte fotløfterne. Når disse musklene svekkes, mister man evnen til å kontrollere fotens bevegelse. Eller foten kan ikke løftes i det hele tatt, slik at den slepes over bakken.

Musklene som løfter foten er:

• Tibialis anterior.
• Extensor hallucis longus.
• Extensor digitorum longus.

Disse musklene styres av samme nerve, peroneus. Oppstår skade eller trykk på denne nerven et sted i forløpet, kan det føre til at musklene ikke fungerer som de skal.

Nervene har sitt utspring i ryggmargen. Peroneusnerven stammer fra isjiasnerven, som er sammensatt av nerver fra de fem nederste ryggvirvlene. Isjiasnerven går fra baksiden av hoften, bak kneet og videre til leggen. I leggen forgrener peroneus seg i to mindre grener.

Trykk på peroneusnerven kan oppstå ved akutte traumer, men også gradvis over tid. Et traume kan oppstå hvis nerven brått utsettes for strekk, trykk eller forskyvning, som ved et overtråkk.

Ved gradvis oppståtte symptomer kan årsaken være vedvarende trykk på nerven eller systemsykdommer som diabetes (diabetes).

Den vanligste årsaken befinner seg ved hodet av leggbenet (fibulahodet) på yttersiden av kneet. Her går nerven bakover. Trykk på nerven kan da oppstå ved muskeltilheftningen, men også ved ofte å sitte med bena i kors eller hyppig knestående. Nerveklem kan imidlertid oppstå hvor som helst langs nervens forløp.

En annen vanlig årsak til droppfot er en skiveprolaps. Droppfot oppstår da på grunn av trykk på nerven i ryggsøylen.

Diagnosen droppfot kan vanligvis enkelt stilles, med tanke på det endrede gangmønstret og den nedsatte styrken i fotløfterne. Det er vanskeligere å finne årsaken til droppfoten. Dette skyldes at det er stor overlapp i symptomene innenfor området nervebanen dekker.

For å få god innsikt i problemstillingen, er det viktig med en samtale. Symptomer som ryggsmerter, mulig årsak og forløp av plagene er avgjørende for en riktig diagnose.

Deretter følger en fysikalsk undersøkelse. Dette for å tydeliggjøre hvilke muskler som er svekket og hvor det oppstår endringer i følelse. Reflekser blir også testet.

Ved tvil, eller for kontroll, kan området hvor nerven klemmes bli undersøkt ved hjelp av en EMG (nerveledningstest). Ved mistanke om kompresjon forårsaket av en benstruktur eller fra ryggen, kan en MR-undersøkelse være nødvendig for å bekrefte dette.

Behandlingen er ofte konservativ, altså uten operasjon. Bare ved kompresjon forårsaket av benavvik eller andre strukturelle innklemminger, kan en operasjon være løsningen.

Fysioterapeuten følger ofte opp pasienter med disse plagene, selv om det vanligvis ikke er nødvendig med hyppige besøk. Med målrettede øvelser og jevnlig kontroll av muskelstyrke, kan framgangen følges godt. Droppfot går ofte over i løpet av noen måneder til ett år. Hvis fysioterapeuten ikke ser fremgang i denne perioden, eller en forverring oppstår, må videre undersøkelser gjennomføres. I tillegg til fysioterapi finnes det muligheter som tilpassede såler eller en skinne.

Behandling av droppfot som har opphav i ryggraden, består hovedsakelig i å behandle ryggraden.

Se treningsprogrammet med øvelser for droppfot.

Haveman, J.W. & Blomme, A.M. (2009) Beknelling van de N. peroneus superficialis. Een karakteristiek klachtenpatroon Ned. Tijdschr. Geneesk. 2009;153:B268; Isala klinieken, afd. Chirurgie, Zwolle.
Magee, D.J., Zachazewski, J.E., Quillen, W.S., Manske, R.C. (2016) Pathology and intervention in musculoskeletal rehabilitation Elsevier, 2nd edition.
Krishnamurthy, S. & Ibrahim, M. (2019) Tendon Transfers in Foot Drop Indian J Plast Surg. 2019 Jan; 52(1): 100–108.