Anterior ankelimpingement Innklemming i fremre del av ankelleddet

Ved et fremre ankelimpingement er det en innklemming i fremre del av ankelleddet. Under bevegelse kan både bløtvev og et benfremspring (osteofytt) bli klemt.

En innklemming i fremre del av ankelleddet kalles også en fremre ankelimpingement. Fremre angir hvor innklemmingen skjer; i fremre del. Med impingement menes innklemming. Et fremre ankelimpingement er altså en innklemming av strukturer i fremre del av ankelen.

Ankelleddet består av skinnebenet (tibia), leggbenet (fibula) og det såkalte sprangbeinet (talus). Ved et impingement i ankelleddet blir vev klemt mellom enden av skinnebenet og sprangbeinet.

Ankelleddet er omgitt av en leddkapsel. På innsiden av kapselen sitter en slimhinne (synovium) som produserer leddvæske slik at leddet kan bevege seg jevnt. Ved et fremre impingement er leddkapsel og synovium i fremre del irritert, noe som fører til fortykkelse. Dette kan føre til innklemming.

Det finnes to typer innklemming: benig impingement (forårsaket av et benfremspring) og bløtvevsimpingement (forårsaket av annet vev).

En benig impingement kan være resultat av ankelinstabilitet eller en skade i ankelleddet der tærne presses mot leggen. Gjentatt belastning på samme sted kan føre til mikrotraumer i leddflaten og skade denne.

Kroppen forsøker å styrke det skadede området ved å produsere ekstra benvev (osteofytter). Det benfremspringet som da oppstår kan bli klemt. En osteofytt kan etter hvert brekke av. Hvis dette skjer, forblir benbiten i leddkapselen og kan bli klemt der.

Et bløtvevsimpingement oppstår ofte etter en overtråkk der fotsålen vris innover (inversjonstraume). Gjentatte overtråkk kan skade leddkapselen. Fortykkelse av kapselen og eventuelt arrvev kan da bli klemt i ankelleddet.

Diagnosen fremre ankelimpingement stilles basert på pasientens historie, med fokus på tidligere ankelskader og aktiviteter. Deretter utføres en fysikalsk undersøkelse for å bedre kartlegge symptomene.

Ved mistanke om benig impingement kan det tas et røntgen for å vurdere eventuell osteofyttdannelse og i hvilken grad. Bildet viser størrelsen på benfremspringet og om det foreligger en avbrukket benbit.

Bløtvevsimpingement kan ikke sees på røntgen siden røntgen kun viser benstrukturer. Hvis behandlingen ikke gir ønsket effekt, kan en ultralydsundersøkelse utføres for å finne årsaken.

Ved bløtvevsimpingement starter behandlingen med hvile, fysioterapi, en støttebandasje og tilpasning av sko. Injeksjoner brukes hvis annen behandling ikke gir tilstrekkelig effekt.

Etter en ankelskade, som for eksempel en overtråkk, er fysioterapi viktig. Ankelen trenes og mobiliseres. Dette er særlig viktig dersom talus har forskjøvet seg etter et alvorlig overtråkk. Dette kan legge press på fremre leddkapsel og føre til impingement fordi kapselen blir irritert og fortykket.

Dersom ankelen stadig vrikkes under (sports)aktiviteter, anbefales bruk av en ankelstøtte.

Ved problemer med fotens stilling kan en innleggssåle hjelpe. Det er derfor viktig å undersøke ankelleddet, foten og hele leggen. Behandlingen velges ut fra funnene. Gjentatte overtråkk øker risikoen for fremre ankelimpingement.

Ved mistanke om benig impingement kan legen, etter røntgen, vurdere å fjerne benfremspringet eller løse benfragmenter kirurgisk.

Følg treningsprogrammet med øvelser for fremre ankelimpingement.

Vaseenon, T. & Amendola, A. (2012) Update on anterior ankle impingement Curr Rev Musculoskelet Med (2012) 5:145–150.