Skitommel Gamekeeper’s thumb / viltvoktertommel / skade på ligamentum collaterale ulnare

Ved skitommel er et leddbånd og eventuelt benet i tommelleddet skadet. Plagene oppstår vanligvis etter en vridning eller utglidning av tommelen, for eksempel etter et fall eller når tommelen bøyes brått utover under idrett.

Skitommel er den vanligste armskaden blant skiløpere. Navnet er noe forvirrende, da symptomene også kan oppstå ved andre idretter og aktiviteter. Spesialister foretrekker derfor å bruke betegnelsen ligamentum collaterale ulnare-skade.

Tommelleddet som er påvirket er MCP-I-leddet. Dette er leddet der tommelen begynner fra hånden. MCP-I-leddet støttes på alle sider av kapsel og leddbånd. Disse strukturene gir tommelen stabilitet og forhindrer overdreven bevegelighet i leddet. Leddbåndet på innsiden av tommelen kalles det ulnare kollaterale leddbåndet i MCP-I-leddet. Ved skitommel er dette leddbåndet skadet.

Det ulnare kollaterale leddbåndet kan forstrekkes eller rives over når tommelen treffes av en stor kraft som presser den utover. Dersom leddbåndet rives helt av, kalles dette en total ruptur. Tommelen kan da bevege seg unormalt utover, fordi det ulnare kollaterale leddbåndet ikke lenger blokkerer denne bevegelsen. I omtrent 25 % av tilfellene rives også en bit av beinet løs der leddbåndet er festet. Dette kalles en avulsjonsfraktur.

En klassisk årsak til skitommel er et fall under skikjøring hvor tommelen blir hengende igjen bak skistaven. Det samme kan skje hos hockeyspillere som faller med køllen i hånden. En annen årsak kan være at den utstrakte tommelen treffes av en ball under idrett og bøyes for langt utover. Dette kan for eksempel skje hos målvakter eller volleyballspillere.

Men plagene oppstår ikke alltid på grunn av et traume (ulykke eller fall). Aktiviteter som medfører gjentatt strekk på det ulnare kollaterale ligamentet kan også føre til skade på leddbåndet. Dette er grunnen til at skaden også ble kalt "viltvokterens tommel". Tidligere måtte jegere vri nakken på fugler eller kaniner med en kort bevegelse. Denne repeterende bevegelsen skader det ulnare kollaterale ligamentet.

Legen eller fysioterapeuten spør om plagene og hvordan de har oppstått. Under den fysiske undersøkelsen vurderes hevelse, ømhet, bevegelighet og stabilitet i tommelen.

Siden en skitommel ofte henger sammen med et avrivningsbrudd, er røntgenbilder ofte nødvendige. Størrelsen på benfragmentet avgjør om det er nødvendig med operasjon. Med en ultralyd kan man raskt vurdere skade på leddbåndet. En MR gir det beste bildet av tommelen, men det kan ta lengre tid å få svar.

Hvis det ulnare kollaterale ligamentet bare er delvis skadet, vil det sannsynligvis gro av seg selv. Hvis dette ikke skjer, finnes det flere behandlingsmuligheter, avhengig av alvorlighetsgraden av skaden:

• (Hånd)fysioterapi.
• Immobilisering av tommelen med en skinne eller gips i 3–4 uker.
• Kirurgisk reparasjon av et fullstendig revet ulnart kollateralt ligament og/eller fiksering av en avrevet benbit.

Verhaar, J.A.N. & Linden, A.J. van der (2005) Orthopedie Houten: Bohn Stafleu van Loghum.
T.A.R. Schreuders (2006) Richtlijn behandeling skiduim Handen Team Zeeland.