Brudd i leggbeinet

Et brudd i leggbeinet er et brudd i underbenet. Underbenet består av skinnebeinet og leggbeinet.
Et brudd i leggbeinet sitter i de fleste tilfeller i den nederste delen, altså ved ankelen. Brudd i denne delen av leggbeinet klassifiseres etter Weber-klassifikasjonen. Brudd i den øverste delen av leggbeinet er betydelig sjeldnere.

Weber-klassifikasjonen for leggbeinsbrudd

Dr. Bernhard Georg Weber, en sveitsisk kirurg, var den første som klassifiserte leggbeinsbrudd basert på bruddets plassering. Klassifikasjonen brukes til å avgjøre hvilken behandling som er nødvendig for at bruddet skal gro. I denne klassifikasjonen spiller syndesmosen en viktig rolle.

Syndesmosen er leddforbindelsen med leddbåndene mellom leggbeinet og skinnebeinet, like over ankelen. Ved et brudd i leggbeinet er det fare for skade på syndesmosen. Hvis denne leddforbindelsen blir skadet, kan leggbeinet og skinnebeinet stå for langt fra hverandre. Med en instabil ankelgaffel som følge. Instabil betyr i dette tilfellet at det er økt risiko for artrose i ankelleddet eller vedvarende smerter i ankelen.

Weber-klassifikasjonen består av tre typer brudd:

Hvordan oppstår et brudd i leggbeinet?

Et brudd i leggbeinet oppstår oftest som følge av et traume (ulykke). For eksempel ved et sideveis slag mot beinet under en kollisjon eller ved kontaktsport som fotball og hockey. Da er det snakk om et høyenergitraume, der slaget mot beinet er så hardt at det knekker.

Dette er ikke alltid tilfellet ved et Weber A-brudd. Ved denne typen brudd er det ikke nødvendigvis behov for et høyenergitraume. Det kan også dreie seg om et avulsjonsbrudd. Da rives den ytterste benbiten av leggbeinet løs av et ankelbånd. Dette skjer som regel når man vrikker ankelen.

En annen mulig årsak til brudd i leggbeinet er beinskjørhet (osteoporose). Dette gjør beinet lettere å brekke.

Kjennetegn (symptomer) på brudd i leggbeinet

Nesten umiddelbart etter bruddet er det ikke lenger mulig å belaste dette beinet. Det er snakk om kraftige smerter (og trykksmerter), og underbenet kan stå skjevt. Dette er som regel ikke synlig ved et Weber A-brudd, men kan forekomme ved et Weber B- eller C-brudd.

Ved et brudd nederst i leggbeinet er det smerter ved bevegelser i ankelen; den hovner opp og blir blå. Dette er annerledes ved et brudd øverst i leggbeinet. Da er bevegelser i ankelen som regel ikke smertefulle, og bruddet er ikke alltid synlig. Hvis det oppstår hevelse og misfarging, er dette som regel på utsiden av leggen, like under kneet.

Hvordan stilles diagnosen brudd i leggbeinet?

Sykehistorien, med påfølgende klinisk undersøkelse, gir ofte allerede nok holdepunkter. For å undersøke et mulig brudd nærmere stilles spesifikke spørsmål og gis instrukser i tråd med de såkalte 'Ottawa Ankle Rules'. Disse reglene hjelper med å skille mellom et brudd i leggbeinet og en ankelforstuing.

Ved mistanke om brudd i leggbeinet gjøres det alltid bildediagnostiske undersøkelser. Vanligvis tas det først røntgenbilder forfra, fra siden og skrått. Disse bildene gir informasjon om bruddtypen. Ved Weber B- og Weber C-brudd kan det også bli tatt CT eller MR. Med dette ser man bedre om syndesmosen er skadet. Dette gir også mer informasjon om mulig skade på leddbånd, muskler eller omkringliggende nerver.

Behandling av brudd i leggbeinet

Mange legespesialister bruker Weber-klassifikasjonen for å avgjøre om operasjon er nødvendig. Ved et Weber A-brudd er dette som regel ikke tilfellet, og bruddet behandles med en hvileperiode på omtrent 6 uker. I denne perioden skal beinet ikke belastes. Ubelastede bevegelser i ankelen innenfor smertegrensen er likevel tillatt. Noen ganger legges underbenet i gips for beskyttelse.

Ved et Weber B-, men særlig ved et Weber C-brudd, er det mindre sannsynlig med naturlig tilheling. Dette omtales som et ustabilt brudd. Da er operasjon nødvendig. Det brukne benstykket og syndesmosen blir under en operasjon stabilisert med fiksasjonsmateriell. Dette består av plater, skruer, tråder og/eller pinner.

Under rehabiliteringen er oppfølging av en fysioterapeut sterkt å anbefale. Det er viktig å bygge opp bevegelighet, muskelstyrke og belastningstoleranse igjen. Fysioterapeuten bruker behandlinger som mobiliseringsteknikker, massasje, medical taping og øvelsesterapi.