Stressfraktur},{

Langvarig overbelastning av beinet kan føre til et brudd, en såkalt stressfraktur.

Beinoppbygging

Knokler er strukturer der det normalt er god balanse mellom beinoppbygging og beinnedbrytning. Oppbyggingen av beinet er avhengig av belastningen. Det vil si at et bein blir sterkere jo mer det belastes. Hver belastning på beinet gir først minimal beinnedbrytning og deretter oppbygging. 

Gjennom beinoppbygging blir beinet sterkere for å tåle høyere belastning neste gang. Men hvis belastningen er for høy over for lang tid og det blir for lite restitusjon, skjer det ikke lenger oppbygging.

Figur: Etter hver belastning (beinnedbrytning) følger restitusjon (beinoppbygging). Når belastningen blir gitt for raskt og/eller for mye under restitusjonen (rød stiplet linje), blir beinoppbyggingen utilstrekkelig. Når det over lengre tid blir for lite restitusjon, oppstår en stressfraktur. Hvor lang denne perioden er, varierer fra person til person.

Risikofaktorer for en stressfraktur

Det finnes to viktige risikofaktorer for å utvikle en stressfraktur:

• Rask økning i belastning (tyngre eller flere økter på kort tid).
• Energibalanse i underskudd. Ved begrenset inntak av sunne næringsstoffer finnes det ikke nok byggesteiner for beindannelse.

Lokalisasjonen av en stressfraktur avhenger av idretten. Stressfrakturer i skuldre og armer forekommer ved idretter der armene brukes mye, som tennis, svømming og baseball. I friidrett ses hovedsakelig stressfrakturer i føtter og skinnebein. Steder i kroppen der stressfrakturer oftest forekommer, er: skinnebein, mellomfotsbein, lårbein og bekken. Friidrett er idretten med størst risiko for stressfrakturer.

Plager og symptomer ved en stressfraktur

Ved en stressfraktur er det lokal smerte under eller etter aktivitet. Smerten forverres dersom utøveren fortsetter. Beinet er ømt ved trykk på stedet for stressfrakturen. Dette gjelder bare når beinet kan palperes, som skinnebein, leggbein og mellomfotsbein. For knokler som ikke kan palperes fordi det ligger mye muskelvev rundt, finnes det ulike tester for å undersøke om det foreligger en stressfraktur.

Diagnose av en stressfraktur

En stressfraktur har to graderinger:

• Lav risiko for forverring av plager.
• Høy risiko for forverring av plager.

Lokalisasjonen av stressfrakturen avgjør om den tilhører lav- eller høyrisikokategori. Dette avhenger ikke bare av knokkelen, men også av det spesifikke stedet i knokkelen. Slik kan stressfrakturer i samme knokkel ha både lav og høy risiko.

For riktig diagnose er billeddiagnostikk nødvendig. Det finnes flere muligheter, som røntgenbilde, skjelettscintigrafi, CT eller MR-undersøkelse. 

Røntgen er ikke alltid god nok som diagnostisk metode. Ofte blir stressfrakturer først synlige på røntgen i et senere stadium. I noen tilfeller er en stressfraktur ikke synlig i det hele tatt. Dette fordi beinombyggingen ved en stressfraktur starter inne i beinet, noe som ikke er synlig på røntgen. En MR-undersøkelse er derfor bedre for å påvise stressfrakturer.

Behandling av en stressfraktur

Ved stressfrakturer med lav risiko holder det med (relativ) hvile. Når det er tilstrekkelig trykkbelastning på beinet, som i lårbeinet, gror det godt ved å redusere aktivitetsnivået. I tillegg har stressfrakturer med lav risiko mindre sjanse for tilbakevendende skade.

Når en stressfraktur har høy risiko, er forløpet ofte ugunstig. Sannsynligheten er stor for at stressfrakturen utvikler seg til et fullstendig brudd. Behandlingen ved høy risiko kan være lengre tid i gips eller til og med operasjon.

Tilheling av beinet uten operasjon tar ofte rundt seks uker. Etter dette kan aktiviteten gradvis bygges opp igjen. Opptrappingen styres av smerte (stopp ved smerte) og smerteømhet ved palpasjon av bruddet.

Behandlingen av stressfrakturer med høy risiko avhenger av bruddets form og lokalisasjon. På grunn av operasjon, eller langvarig gips, tar rehabiliteringen betydelig lenger tid. Dette kan ta opptil et år.

Ta kontakt med en fysioterapeut for veiledning i rehabiliteringsprosessen.